Vel, vel. Arbeidsslutt og hjemvendelse.

Forrige fredag avsluttet jeg praksisen min i slakterbutikken jeg har jobbet i i Cork, Irland. Så hele denne uka har vært preget av fritid. Som skrevet i forrige innlegg er denne uka noe jeg har jobbet inn i form av overtidstimer og ekstra dager.

Avskjeden var spesiell. Vanligvis sier jeg hadet ved å si "see you tomorrow/in the morning", men denne gangen ble det ikke sånn. Derfor var det vanskelig å innse det, og en slags magnetisk følelse da jeg skulle dra den dagen. Jeg sa hadet til alle sammen, tok masse bilder (kun to nedenfor som blir publisert, siden alt annet kan bli gjenkjent, og det er noe jeg har presisert fra før at de skal være anonyme for offentligheten), og jeg ble ønsket det beste for framtiden. Jeg gav bort en flaske med norsk aquavit (eller akevit på godt norsk) av merket Gilde. Denne flaska betalte jeg bestemor for å ta med seg da hun var her for omlag syv uker siden. Tenkte at siden irlendere er så forferdelig glade i å drikke øl og whisky så passer det som hånd i hanske å gi dem noe ekte norsk som inneholder alkohol. Jeg fortalte dem at de fikk kose seg med den flaska på julebordet sitt den 10. desember, og det skulle de. Samtidig er jo akeviten av merket Gilde, som er et produkt av selskapet Nortura som jeg er lærling hos, så det passet også rimelig bra. Jeg tok også med en plate med melkesjokolade som falt i smak. "Fantastisk", sa de.

Lagerrom:

Det mest overraskende var at jeg fikk et takkekort og en aldri så liten gave. Dette skjedde etter at jeg overrakk gaven til dem. Det satte jeg ordentlig pris på og fikk meg til å føle at jeg har gjort en innsats.

Lagerrom:

Denne uka har jeg hatt fri, men hva har jeg gjort? Iallfall ikke vært på hugget etter å stresse, så jeg har tatt det helt med ro og slappet godt av, og det har vært godt. Jeg har trengt denne uka. Likevel hadde tenkt å ta meg én dag denne uka med en skikkelig utflukt til landet, men det ble ikke noe av, for det har vært dårlig vær og veldig ustabilt (i går kveld var det lyn og torden), og jeg er ikke noe særlig på tå hev etter å stabbe rundt i regnvær fra alle retninger (til og med oppover!) og ta bilder. Kan hende det er vreden til Berit vi merker, så om tanta mi leser dette må jeg be henne om å kule'n ned litt - nå vil vi ha snø og jul.

Klarer du å se hva det skal forestille?

Har vært og flydd litt rundt i byen og kjøpt det jeg ønsker å ha med meg hjem - dog ikke så mye, men litt - for på lørdag bærer det plutselig hjem til Norge igjen. Tida har gått fort. Svært fort. Flyet ruller ut på stripa ti på tolv på lørdag i retning London. Er på Gardemoen rundt åtte på kvelden. Eller senere, kommer an på om det er forsinkelser eller ei. I kveld har vi møte med kontaktpersonene våre i Cork, og også de skal få en flaske akevit av meg, for de har vært så hjelpsomme.

Intern:

Lønner seg å være flink.

Dette er den første helga mi på en stund hvor jeg har to hele fridager før jeg begynner igjen. Jobber litt ekstra lange dager gjør jeg også. Og hva får jeg igjen for det? Jo, nå har jeg jobbet inn såpass at jeg får en "ferieuke" før jeg drar hjem til Norge. Ferieuke med hermetegn fordi jeg har jo jobbet den uka tidligere i perioden i form av ekstra lange uker eller ekstra lange dager. Så er man flink og fleksibel vil man få igjen for strevet.

Har vært sliten, rett og slett. Jobber hardt, og det er helt noe annet enn å jobbe i Norge i og med at jeg nå er i en butikk. Det er hele tiden noe å gjøre og hyllene og kjøttdisken skal fylles opp fortest mulig. Er mye jobbing som innebærer, naturlig nok, ikke ergonomiske arbeidsstillinger. Hjemme i Norge jobber vi så ergonomisk som mulig for å unngå skader og så videre. Her bare jobber man, og ergonomi er ikke så viktig. Skjærebenken er ikke tilpasset den enkelte, men er på ett plan. Så om du er en femti eller to meter høy spiller det ingen rolle. Er iallfall påpasselig med hva jeg skal foreta meg og hvordan jeg skal gjøre det for å belaste kroppen minst mulig. Dårlig arbeid over tid skaper plager. Det kan jeg garantere.

Jeg trives fortsatt svært godt i arbeidet her og føler jeg har bakt meg godt inn sammen med de andre ansatte. Med en to timer lang arbeidsdag mandag før lørdagen jeg drar hjem skal jeg ikke klage. Du får det du jobber for!

Uflink. Besøk. Døblin.

Har ikke vært så flink til å oppdatere i det siste, merker jeg. Uflink. I tiden som har gått fra forrige gang har jeg hatt besøk av mor, bestemor, Linda (søsteren min) og mannen som er gift med min mor, men som ikke er min far, Øystein. Synes "stefar" er et rart ord å bruke når faren min faktisk lever.

For tre helger siden var de her, akkurat på midten av oppholdet mitt. Syv uker inn, syv uker ut. Hvor langt kan du gå inn i en skog? Til midten, og så går du ut igjen. Eller, begynnelsen er slutten på begynnelsen. Uansett; det var veldig hyggelig med besøk, selv om jeg skal innrømme at jeg var litt sliten den søndagen de dro hjem igjen. Jeg viste dem byen, hvor jeg har gått på språkskole og hvor jeg bor. Tok dem også med til senteret med slakterbutikken der jeg jobber. De fikk se hvor jeg jobber, og jeg tror da de syns det var fint der. Så dro vi til Blarney Castle (igjen for meg, men det gjorde ikke noe), og jeg kysset denne gangen den berømte steinen. Tror ikke steinen virket, for jeg har snakket mindre siden da.

Forrige helg var jeg i Dublin, altså ikke helga som ble avsluttet da mandagen i dag startet. Jeg dro alene. Marthe og Silje skulle også egentlig dra, men det ble ikke noe av likevel. Jeg sto på mitt og ville dra uansett. Dro lørdag morgen med syv-bussen oppover til Dublin. Turen tok fire timer - takker saligheten for at det var stoppepause midtveis. Ankom Dublin i ellevetida og satte meg på taket på en turistbuss og passasjererte rundt i byen og gjorde meg litt kjent fra todekkernivå. Gikk av og gikk på igjen. Billetten gjaldt i to dager. Gikk av ved Guinnes Storehouse og tuslet rundt der inne og fikk med meg litt av historia til Guinnes. Senere dro jeg til Jameson-destilleriet. Kjøpte meg ei bittelita flaske Jameson som blir en hellig souvenir.

Dublin er en fin by. Stor også. Den størte byen jeg noen gang har satt min fot i. På toppen av Guinness storehouse fikk jeg se den spektakulære utsikten som folk prater om. De tvar smekkfullt av folk og å komme seg fra vindu til vindu var vanskelig. Utsikt over byen i alle retninger. Byen strakte seg helt ut i horisonten, noe jeg undres over enda. Så jeg rett? På kvelden gikk jeg rundt og tok bilder. Tok 346 bilder. Dårlige og noen gode, tror jeg. I og med at jeg tok 346 bilder, har jeg regnet ut at jeg brukte over 3460 sekunder totalt med fotografering. Det eldgamle digitalkameraet mitt som har vart siden tidlig ungdomsskolealder (høres nesten ut som steinalder, bronsealder, middelalder...) bruker i gjennomsnitt 10 sekunder fra det tar bildet til det har restituert seg og er klar for å ta et nytt bilde. Forbanna ræl.

Jeg sov på hostel. Generator Hostel har hostel i Dublin, London, København og Berlin. Jeg sov på et rom sammen med 5 andre personer. Jeg vet ikke hvem de var. Det ble iallfall billig. 20 euro for en natt. Fra 16 til 20 euro er normat. 16 euro om det er åttemannsrom. Sov i den mest behagelige senga jeg har sovet i i Irland. Lang nok seng og lang nok dyne. Ikke noe som stakk utenfor og hang.

Den påfølgende dagen hadde jeg planlagt ei lita rute jeg skulle følge for å få mest ut av timene fram til tre-bussen hjem. Var mye jeg skulle kjøpt, men tenkte koffertplass hjem igjen. Dyrt med overvekt. Jeg kjøpte sushi som jeg satt og spiste på bussen. Satte nesten sushien i halsen da jeg så at jeg hadde klart å gå på riktig buss i motsatt retning. Havnet på Dublin flyplass, så fikk jeg da jammen sett det og. Bussjåføren var hyggelig og snakket med sjefen sin som ordnet en billett til meg som gjaldt for turen hjem, i og med at jeg da hadde brukt returbilletten min på å komme meg til flyplassen. De var snille og gjorde billetten min gyldig for tur hjem. Sammenlagt tok turen min hjem seks timer. Hjalp til at jeg ble nesten ferdig med boka mi og er nå ferdig. Ny bok innkjøpt, David Nicholls jepp, tror jeg har blitt fan) med The Understudy.

                               FOTOGRAFEN FIKK IKKE MED SEG DARTH MAUL.

Eller har jeg hatt ei uke med seks arbeidsdager. Begynte i dag på ny uke med seks arbeidsdager. Skylder en dag fra jeg hadde besøk, også skal jeg jobbe inn en dag for den siste uka mi her, så jeg kan ta helga på torsdag etter jobb. Tid til pakking og diverse "glemte" ting under oppholdet. Så orker jeg ikke skrive mer i dag. Kan komme med en oppdatering ganske snart som inneholder forskjellige bilder.

Her prøver jeg forresten en slags renseteknikk. Fisker. Spiser. Beina mine. Samme type fisker som du ser sitter på haier, for eksempel, bare mindre.

Ny jobb og hurlingfinale

Litt for lenge siden jeg har skrevet noe nå, men det som altså har skjedd siden sist er at jeg har fått meg ny arbeidsplass. Det å ikke skrive bedriftnavnet kom til nytte. I korte trekk trivdes jeg ikke og fikk derfor ny arbeidsplass fordi "you should not be working in the same company for ten more weeks if you are unhappy, that's why we have found you a new company and your interview is tomorrow." Utover det kan jeg si at den nye arbeidsplassen min virkelig er super! Her jobber jeg også helg av og til, men så lenge trivselen er god har det lite å si. Helg får jeg dessuten midt i uka istedet.

Denne søndagen som var gikk jeg på hurlingfinalen mellom Carrigtwohill og CIT. Carrigtwohill vant 15-14 (0:15-1:11). Hurling er altså nasjonalsporten i Irland og er en sport som har eksistert i sin form i over 3000 år. Denne sporten er det lagspillet som er tenkt å være det raskete lagspillet i verden. Alle spillerne er utstyrt med en "hurley", som er kølla (79-100 cm). Ballen kalles sliothar (110-120 g) og minner om ballen de bruker i amerikansk baseball (som for øvrig er en kjedelig sport). Hjelm ble innført i januar 2010 som obligatorisk utstyr i alle aldersklasser grunnet stor fare for å få klasket kølle og ball i ansiktet. Kan være en tøff kontaktssport til tider med skikkelige blåmerker og knall og fall. Her nytter det ikke å kaste seg ned som ei skremt geit og ligge og vri seg på bakken som en eller annen fotballspiller (snakker om fotball med rund sparke-ball nå) vanligvis gjør for å tiltrekke seg dommerens oppmerksomhet, for så å reise seg opp og løpe videre som om ingenting har skjedd når dommeren har avgjort sin mening. Selvsagt finnes det unntak, men de er vanskelige å forfalske.

l

Banen de spiller på er mellom 137 og 145 meter lang og 80-90 meter bred. Samme bane brukes i Gaelic Football (rugby), derfor kalles irene fotball for soccer, i likhet med amerikanerne. Spillet spilles i omganger på 35 minutter. 70 minutter totalt, og det tror jeg er mer enn nok, for det er ikke uvanlig for en spiller å sprinte hele veien fra det ene målet til det andre, side om side med motspilleren.

Morsom sport å se på. Mye som skjer, men jeg hadde trodd det skulle være mer liv rundt hurlingfinalen som samtidig er nasjonalsporten. Er vel som baseball da.

Bildene som er lagt ved er mine egne bilder fra kampen.

Da jeg kom hjem lagde jeg middag til Marthe og Roberta (den italienske jenta). Svinestek med ovnsstekte potetbåter, gulrøtter og hjemmelaga peppersaus.

Om litt over en uke kommer mor, stefar, søster og bestemor. Jeg sa de ikke trengte å komme, men de insisterte for de hadde ferie å ta igjen likevel.

Ukene går fort...

Forrige helg hadde vi en pizzakveld sammen på lørdag før vi skulle ut og prøve pubkulturen atter en gang. Det var bare Silje, Marthe, José og jeg som var hjemme, pluss Jan, en tysker som kom lørdagskvelden. De andre var i Dublin. José rakk ikke bussen, så han venter til vi skal dit en annen gang. Uansett, vi kom oss aldri ut, fordi vi lagde to svære hjemmelagde pizzaer i velkjent norsk stil, iallfall stilen vi kjører der jeg kommer fra. Medium tynn bunn med så mye fyll du kan få plass til. Pizzen min og Josés var litt sterkere enn jentenes, men vi kliner på med mer chilisaus neste gang, for den var ikke sterk nok... Han fortalte at det var vanlig i Spania å knekke et rått egg over pizzaen før de slengte den i ovnen. Jeg har aldri prøvd det, så han fløy og hentet et egg og knekket det midt på pizzaen. Okay, dette kan bli spennende, tenkte jeg. Det var ikke så ille, faktisk godt. Og det er heller ikke noe rart med det om en tenker seg om, for det blir som brød med speilegg og litt ekstra på. José spiste mange biter og fikk vondt i hodet. Han kom seg aldri ut. Jeg spiste ti biter og følte meg rett og slett gravid og het i toppen, så jeg gikk heller ikke ut. Jentene kom seg ikke lenger enn til burgersjappa på hjørnet pga regn og vind. Jepp, de spiste burger.

Uka har vært fylt med lange dager og jobbing. Den sosiale biten min foregår på treningssenteret hvor jeg allerede har kommet i snakk med hyggelige folk. Har fått nye arbeidstider de dagene jeg trener, så det betyr at jeg kommer hjem en time før. Timeantallet er det samme.

I dag var vi ute og kikket i byen etter ting og tang i Corks sjeldne fulle dag med sol. Har vært sol i hele dag og det er veldig uvanlig. Normalt er været veldig skiftende. Jeg ser etter ordbok, men den hadde ikke kommet inn enda. Bestilte den forrige helg. Kjøpte meg ei ny bok, Starter For Ten av David Nicholls. Straks ferdig med en annen bok han har skrevet, One Day. Leser på bussen og i pausene på jobben. Det var jeg, Silje og Marthe som gikk og reket gatelangs i dag. Vi satte oss ned på et sted som heter Ginos for å spise pizza. Silje spiste is. Jeg bestilte pizza med bacon, kylling og soltørka tomat.

Den var ganske smakløs, sett bort fra baconet, men etter å ha fått på litt salt og pepper var den brukbar. Ikke den mest fantastiske pizzaen jeg har spist.

I det siste har jeg blitt mer og mer lei av knivene en finner i kjøkkenskuffene her. Jeg som er vant med skarpe kniver holder ikke ut å skjære med kniver du bokstavlig talt - nesten iallfall - kan sette deg overskrevs på og ri herfra til Dublin uten å bli sår i skyggenes dal. Så jeg kjøpte meg en liten kokkekniv til rundt 800 norske. Må huske på å putte den i kofferten når jeg skal hjem, og ikke i håndbagasjen, ellers kan det bli en sikkerhetskontroll jeg sent vil glemme.

Nå er det ikke lenge til vi skal hjem igjen. Har vært her i fire uker i dag. Ti uker igjen. Ukene går fort, og det er litt synd, men kanskje er følelsen en annen om seks uker når ti uker er unnagjort og det bare er fire uker igjen. Kanskje det føles godt å vite at jeg snart skal hjem. Men det skjer ikke enda.

Uka på jobb!

På mandag startet jeg å jobbe. Det er godt å jobbe og bruke tiden på noe. Jeg jobber nå i Carrigtwohill, som ligger 20 minutter unna Cork med buss. Begynner ti og jobber til syv.

Arbeidet består i å beine ut og pusse kjøtt av lam, svin, små storfe (tror ikke det er kalv), kalkun og kylling. Andre oppgaver følger også med på lasset. Grønnsakskutting, marinade, pakking, oppvask og rengjøring den siste halvannen timen før jeg kan gå for dagen. Noen ekspedering av kunder har det ikke blitt enda fordi jeg må heller lære meg alle de forskjellige navnene på retter og så videre.

Aksenten til irene der omkring er vanskelig, veldig vanskelig å forstå. Må spørre opp igjen flere ganger før jeg forstår hva de sier. Er litt vanskelig å forstå sjefen også, men har begynt å venne meg til det. Dette er en annen grunn til at jeg må vente litt før jeg kan ekspedere kunder.

Sjefen fortalte meg at han skulle ta meg med til et annet lite slakteri hvor de faktisk slakter dyrene. Vi gjør det ikke selv. Vi får inn grovparterte deler før vi utfører finstykkingen. Det meste av svin er ferdig utbeinet. Han ville vise meg prosessen, fra fjøs (eller, til dere som husker, låve) til slakteriet jeg jobber i. Har sett det før i Norge, men kan jo hende de har en annen teknikk i Irland, så jeg gleder meg.

Hvorfor jeg ikke har skrevet navn eller tatt noen bilder av stedet jeg jobber og lagt ut her kommer av at det ikke er ønskelig, verken med positiv eller negativ omtale som kan spores til stedet jeg jobber. Dette kan få negative følger for dem og for meg. Noen bilder skal jeg få til, men da uten noen reklame. For eksempel bilder av hva vi selger her.

Jeg trives godt i arbeid og har tidlig blitt fortalt at jeg jobber for hardt, så da er alt som det skal være.

Skoleslutt, tur til Blarney Castle og Fota WP

Etter to uker med innholdsrike skoledager som var fattige på timer, i forhold til det en tidligere har vært vant til, er det nesten litt synd at ostekaka allerede er oppspist. Smulene er heldigvis igjen. Disse skal utnyttes om jeg ikke har annet å gjøre. Derfor skal jeg sette meg ned med feedbacken og prøve å forbedre meg på språklige svakheter når jeg ikke har annet å gjøre.

Klassen og lærerne har vært supre, og jeg kommer aldri til å glemme disse og de to ukene på Cork English College. Om noen har lyst til å reise til Cork en gang for et kurs i engelsk er CEC virkelig stedet å anbefale. Hyggelige lærere, et klassenivå tilpasset deg og dine ferdigheter og utflukter nesten daglig - bortsett fra helger - om du måtte ønske det.

På torsdag gikk turen til Blarney Castle. Vi var en stor gjeng som tok turen på fritida, utenom skolen, for å se Blarney Castle circa åtte km utenfor byen. Blarney Castle er en turistattraksjon somhar trukket millioner av mennesker opp gjennom årene (circatall viser til 300,000 per år) for å gi den legendariske "Stone of Eloquence" et kyss. Det sies at den som kysser denne steinen aldri vil gå tom for ord. Jeg kysset den ikke, fordi jeg brukte litt vel lang tid på å løpe rundt og ta bilder, samtidig som det var en lang kø ved steinen. Man må legge seg på ryggen over et hull 20 meter over bakken og kysse steinen som innmuret i festningsverket i løse lufta. Mange har dødd i forsøket, men man har i de moderne tider satt opp et gitter for å hindre ulykker, men for noen kan det likevel kreve sin mann - eller kvinne - å henge opp ned for å kysse en stein.

Det var en hyggelig tur med mye moro og mye fotografering. De gode bildene kan jeg laste opp senere når jeg får dem av andre som tok bedre bilder.

Etter skolen på fredag dro vi til Fota Wildlife Park litt utenfor Cork sammen med flere fra skolen og et par lærere derfra som omvisere. Tok mellom fem og ti minutter med tog. Betalte 16 Euro dagen i forveien til skolen for tog og inngang.

Fota Wildlife Park er en dyrepark som er én av to i Europa med sitt unike tilbud. Her går dyrene løst i parken, iallfall noen av dem. Gepardene er bak gjerde. Dyrene som gikk løst var diverse fugler, lemurer, kenguruer og noe jeg ikke husker navnet på. Så ut som en krysning mellom en gnager og et knøttlite rådyr. Klokka fem skulle gepardene mates, men det fikk vi ikke med oss, fordi toget gikk 20 minutter før, men jeg vet at når gepardene skal mates, henger de kjøtt i et tau som henger i en vaier på et stort område i parken. Denne vaieren raser bortover i 65 km/t, noe som vekker jaktinstinket til gepardene. De løper etter, "fanger" kjøttet og spiser seg mette. Ulikt de fleste av oss mennesker, liker geparder nemlig ikke å spise om de ikke må jobbe for den.

I går kveld var vi ute på byen og sjekket livet. Det er et fantastisk uteliv her, som jeg anbefaler alle å oppleve før eller siden. Cork er en by som har blitt rangert som en av topp ti byer i verden å besøke og oppleve. Selv etter pubene hadde stengt var det kanskje et par tusen i gatene og sidegatene som danset til live gatemusikk. Noen kunne spille gitar på ett hjørne, og irsk musikk på ett annet hjørne. Et yrende liv som er verdt å oppleve.