Vel, vel. Arbeidsslutt og hjemvendelse.

Forrige fredag avsluttet jeg praksisen min i slakterbutikken jeg har jobbet i i Cork, Irland. Så hele denne uka har vært preget av fritid. Som skrevet i forrige innlegg er denne uka noe jeg har jobbet inn i form av overtidstimer og ekstra dager.

Avskjeden var spesiell. Vanligvis sier jeg hadet ved å si "see you tomorrow/in the morning", men denne gangen ble det ikke sånn. Derfor var det vanskelig å innse det, og en slags magnetisk følelse da jeg skulle dra den dagen. Jeg sa hadet til alle sammen, tok masse bilder (kun to nedenfor som blir publisert, siden alt annet kan bli gjenkjent, og det er noe jeg har presisert fra før at de skal være anonyme for offentligheten), og jeg ble ønsket det beste for framtiden. Jeg gav bort en flaske med norsk aquavit (eller akevit på godt norsk) av merket Gilde. Denne flaska betalte jeg bestemor for å ta med seg da hun var her for omlag syv uker siden. Tenkte at siden irlendere er så forferdelig glade i å drikke øl og whisky så passer det som hånd i hanske å gi dem noe ekte norsk som inneholder alkohol. Jeg fortalte dem at de fikk kose seg med den flaska på julebordet sitt den 10. desember, og det skulle de. Samtidig er jo akeviten av merket Gilde, som er et produkt av selskapet Nortura som jeg er lærling hos, så det passet også rimelig bra. Jeg tok også med en plate med melkesjokolade som falt i smak. "Fantastisk", sa de.

Lagerrom:

Det mest overraskende var at jeg fikk et takkekort og en aldri så liten gave. Dette skjedde etter at jeg overrakk gaven til dem. Det satte jeg ordentlig pris på og fikk meg til å føle at jeg har gjort en innsats.

Lagerrom:

Denne uka har jeg hatt fri, men hva har jeg gjort? Iallfall ikke vært på hugget etter å stresse, så jeg har tatt det helt med ro og slappet godt av, og det har vært godt. Jeg har trengt denne uka. Likevel hadde tenkt å ta meg én dag denne uka med en skikkelig utflukt til landet, men det ble ikke noe av, for det har vært dårlig vær og veldig ustabilt (i går kveld var det lyn og torden), og jeg er ikke noe særlig på tå hev etter å stabbe rundt i regnvær fra alle retninger (til og med oppover!) og ta bilder. Kan hende det er vreden til Berit vi merker, så om tanta mi leser dette må jeg be henne om å kule'n ned litt - nå vil vi ha snø og jul.

Klarer du å se hva det skal forestille?

Har vært og flydd litt rundt i byen og kjøpt det jeg ønsker å ha med meg hjem - dog ikke så mye, men litt - for på lørdag bærer det plutselig hjem til Norge igjen. Tida har gått fort. Svært fort. Flyet ruller ut på stripa ti på tolv på lørdag i retning London. Er på Gardemoen rundt åtte på kvelden. Eller senere, kommer an på om det er forsinkelser eller ei. I kveld har vi møte med kontaktpersonene våre i Cork, og også de skal få en flaske akevit av meg, for de har vært så hjelpsomme.

Intern:

Lønner seg å være flink.

Dette er den første helga mi på en stund hvor jeg har to hele fridager før jeg begynner igjen. Jobber litt ekstra lange dager gjør jeg også. Og hva får jeg igjen for det? Jo, nå har jeg jobbet inn såpass at jeg får en "ferieuke" før jeg drar hjem til Norge. Ferieuke med hermetegn fordi jeg har jo jobbet den uka tidligere i perioden i form av ekstra lange uker eller ekstra lange dager. Så er man flink og fleksibel vil man få igjen for strevet.

Har vært sliten, rett og slett. Jobber hardt, og det er helt noe annet enn å jobbe i Norge i og med at jeg nå er i en butikk. Det er hele tiden noe å gjøre og hyllene og kjøttdisken skal fylles opp fortest mulig. Er mye jobbing som innebærer, naturlig nok, ikke ergonomiske arbeidsstillinger. Hjemme i Norge jobber vi så ergonomisk som mulig for å unngå skader og så videre. Her bare jobber man, og ergonomi er ikke så viktig. Skjærebenken er ikke tilpasset den enkelte, men er på ett plan. Så om du er en femti eller to meter høy spiller det ingen rolle. Er iallfall påpasselig med hva jeg skal foreta meg og hvordan jeg skal gjøre det for å belaste kroppen minst mulig. Dårlig arbeid over tid skaper plager. Det kan jeg garantere.

Jeg trives fortsatt svært godt i arbeidet her og føler jeg har bakt meg godt inn sammen med de andre ansatte. Med en to timer lang arbeidsdag mandag før lørdagen jeg drar hjem skal jeg ikke klage. Du får det du jobber for!

Uflink. Besøk. Døblin.

Har ikke vært så flink til å oppdatere i det siste, merker jeg. Uflink. I tiden som har gått fra forrige gang har jeg hatt besøk av mor, bestemor, Linda (søsteren min) og mannen som er gift med min mor, men som ikke er min far, Øystein. Synes "stefar" er et rart ord å bruke når faren min faktisk lever.

For tre helger siden var de her, akkurat på midten av oppholdet mitt. Syv uker inn, syv uker ut. Hvor langt kan du gå inn i en skog? Til midten, og så går du ut igjen. Eller, begynnelsen er slutten på begynnelsen. Uansett; det var veldig hyggelig med besøk, selv om jeg skal innrømme at jeg var litt sliten den søndagen de dro hjem igjen. Jeg viste dem byen, hvor jeg har gått på språkskole og hvor jeg bor. Tok dem også med til senteret med slakterbutikken der jeg jobber. De fikk se hvor jeg jobber, og jeg tror da de syns det var fint der. Så dro vi til Blarney Castle (igjen for meg, men det gjorde ikke noe), og jeg kysset denne gangen den berømte steinen. Tror ikke steinen virket, for jeg har snakket mindre siden da.

Forrige helg var jeg i Dublin, altså ikke helga som ble avsluttet da mandagen i dag startet. Jeg dro alene. Marthe og Silje skulle også egentlig dra, men det ble ikke noe av likevel. Jeg sto på mitt og ville dra uansett. Dro lørdag morgen med syv-bussen oppover til Dublin. Turen tok fire timer - takker saligheten for at det var stoppepause midtveis. Ankom Dublin i ellevetida og satte meg på taket på en turistbuss og passasjererte rundt i byen og gjorde meg litt kjent fra todekkernivå. Gikk av og gikk på igjen. Billetten gjaldt i to dager. Gikk av ved Guinnes Storehouse og tuslet rundt der inne og fikk med meg litt av historia til Guinnes. Senere dro jeg til Jameson-destilleriet. Kjøpte meg ei bittelita flaske Jameson som blir en hellig souvenir.

Dublin er en fin by. Stor også. Den størte byen jeg noen gang har satt min fot i. På toppen av Guinness storehouse fikk jeg se den spektakulære utsikten som folk prater om. De tvar smekkfullt av folk og å komme seg fra vindu til vindu var vanskelig. Utsikt over byen i alle retninger. Byen strakte seg helt ut i horisonten, noe jeg undres over enda. Så jeg rett? På kvelden gikk jeg rundt og tok bilder. Tok 346 bilder. Dårlige og noen gode, tror jeg. I og med at jeg tok 346 bilder, har jeg regnet ut at jeg brukte over 3460 sekunder totalt med fotografering. Det eldgamle digitalkameraet mitt som har vart siden tidlig ungdomsskolealder (høres nesten ut som steinalder, bronsealder, middelalder...) bruker i gjennomsnitt 10 sekunder fra det tar bildet til det har restituert seg og er klar for å ta et nytt bilde. Forbanna ræl.

Jeg sov på hostel. Generator Hostel har hostel i Dublin, London, København og Berlin. Jeg sov på et rom sammen med 5 andre personer. Jeg vet ikke hvem de var. Det ble iallfall billig. 20 euro for en natt. Fra 16 til 20 euro er normat. 16 euro om det er åttemannsrom. Sov i den mest behagelige senga jeg har sovet i i Irland. Lang nok seng og lang nok dyne. Ikke noe som stakk utenfor og hang.

Den påfølgende dagen hadde jeg planlagt ei lita rute jeg skulle følge for å få mest ut av timene fram til tre-bussen hjem. Var mye jeg skulle kjøpt, men tenkte koffertplass hjem igjen. Dyrt med overvekt. Jeg kjøpte sushi som jeg satt og spiste på bussen. Satte nesten sushien i halsen da jeg så at jeg hadde klart å gå på riktig buss i motsatt retning. Havnet på Dublin flyplass, så fikk jeg da jammen sett det og. Bussjåføren var hyggelig og snakket med sjefen sin som ordnet en billett til meg som gjaldt for turen hjem, i og med at jeg da hadde brukt returbilletten min på å komme meg til flyplassen. De var snille og gjorde billetten min gyldig for tur hjem. Sammenlagt tok turen min hjem seks timer. Hjalp til at jeg ble nesten ferdig med boka mi og er nå ferdig. Ny bok innkjøpt, David Nicholls jepp, tror jeg har blitt fan) med The Understudy.

                               FOTOGRAFEN FIKK IKKE MED SEG DARTH MAUL.

Eller har jeg hatt ei uke med seks arbeidsdager. Begynte i dag på ny uke med seks arbeidsdager. Skylder en dag fra jeg hadde besøk, også skal jeg jobbe inn en dag for den siste uka mi her, så jeg kan ta helga på torsdag etter jobb. Tid til pakking og diverse "glemte" ting under oppholdet. Så orker jeg ikke skrive mer i dag. Kan komme med en oppdatering ganske snart som inneholder forskjellige bilder.

Her prøver jeg forresten en slags renseteknikk. Fisker. Spiser. Beina mine. Samme type fisker som du ser sitter på haier, for eksempel, bare mindre.

Ny jobb og hurlingfinale

Litt for lenge siden jeg har skrevet noe nå, men det som altså har skjedd siden sist er at jeg har fått meg ny arbeidsplass. Det å ikke skrive bedriftnavnet kom til nytte. I korte trekk trivdes jeg ikke og fikk derfor ny arbeidsplass fordi "you should not be working in the same company for ten more weeks if you are unhappy, that's why we have found you a new company and your interview is tomorrow." Utover det kan jeg si at den nye arbeidsplassen min virkelig er super! Her jobber jeg også helg av og til, men så lenge trivselen er god har det lite å si. Helg får jeg dessuten midt i uka istedet.

Denne søndagen som var gikk jeg på hurlingfinalen mellom Carrigtwohill og CIT. Carrigtwohill vant 15-14 (0:15-1:11). Hurling er altså nasjonalsporten i Irland og er en sport som har eksistert i sin form i over 3000 år. Denne sporten er det lagspillet som er tenkt å være det raskete lagspillet i verden. Alle spillerne er utstyrt med en "hurley", som er kølla (79-100 cm). Ballen kalles sliothar (110-120 g) og minner om ballen de bruker i amerikansk baseball (som for øvrig er en kjedelig sport). Hjelm ble innført i januar 2010 som obligatorisk utstyr i alle aldersklasser grunnet stor fare for å få klasket kølle og ball i ansiktet. Kan være en tøff kontaktssport til tider med skikkelige blåmerker og knall og fall. Her nytter det ikke å kaste seg ned som ei skremt geit og ligge og vri seg på bakken som en eller annen fotballspiller (snakker om fotball med rund sparke-ball nå) vanligvis gjør for å tiltrekke seg dommerens oppmerksomhet, for så å reise seg opp og løpe videre som om ingenting har skjedd når dommeren har avgjort sin mening. Selvsagt finnes det unntak, men de er vanskelige å forfalske.

l

Banen de spiller på er mellom 137 og 145 meter lang og 80-90 meter bred. Samme bane brukes i Gaelic Football (rugby), derfor kalles irene fotball for soccer, i likhet med amerikanerne. Spillet spilles i omganger på 35 minutter. 70 minutter totalt, og det tror jeg er mer enn nok, for det er ikke uvanlig for en spiller å sprinte hele veien fra det ene målet til det andre, side om side med motspilleren.

Morsom sport å se på. Mye som skjer, men jeg hadde trodd det skulle være mer liv rundt hurlingfinalen som samtidig er nasjonalsporten. Er vel som baseball da.

Bildene som er lagt ved er mine egne bilder fra kampen.

Da jeg kom hjem lagde jeg middag til Marthe og Roberta (den italienske jenta). Svinestek med ovnsstekte potetbåter, gulrøtter og hjemmelaga peppersaus.

Om litt over en uke kommer mor, stefar, søster og bestemor. Jeg sa de ikke trengte å komme, men de insisterte for de hadde ferie å ta igjen likevel.

Ukene går fort...

Forrige helg hadde vi en pizzakveld sammen på lørdag før vi skulle ut og prøve pubkulturen atter en gang. Det var bare Silje, Marthe, José og jeg som var hjemme, pluss Jan, en tysker som kom lørdagskvelden. De andre var i Dublin. José rakk ikke bussen, så han venter til vi skal dit en annen gang. Uansett, vi kom oss aldri ut, fordi vi lagde to svære hjemmelagde pizzaer i velkjent norsk stil, iallfall stilen vi kjører der jeg kommer fra. Medium tynn bunn med så mye fyll du kan få plass til. Pizzen min og Josés var litt sterkere enn jentenes, men vi kliner på med mer chilisaus neste gang, for den var ikke sterk nok... Han fortalte at det var vanlig i Spania å knekke et rått egg over pizzaen før de slengte den i ovnen. Jeg har aldri prøvd det, så han fløy og hentet et egg og knekket det midt på pizzaen. Okay, dette kan bli spennende, tenkte jeg. Det var ikke så ille, faktisk godt. Og det er heller ikke noe rart med det om en tenker seg om, for det blir som brød med speilegg og litt ekstra på. José spiste mange biter og fikk vondt i hodet. Han kom seg aldri ut. Jeg spiste ti biter og følte meg rett og slett gravid og het i toppen, så jeg gikk heller ikke ut. Jentene kom seg ikke lenger enn til burgersjappa på hjørnet pga regn og vind. Jepp, de spiste burger.

Uka har vært fylt med lange dager og jobbing. Den sosiale biten min foregår på treningssenteret hvor jeg allerede har kommet i snakk med hyggelige folk. Har fått nye arbeidstider de dagene jeg trener, så det betyr at jeg kommer hjem en time før. Timeantallet er det samme.

I dag var vi ute og kikket i byen etter ting og tang i Corks sjeldne fulle dag med sol. Har vært sol i hele dag og det er veldig uvanlig. Normalt er været veldig skiftende. Jeg ser etter ordbok, men den hadde ikke kommet inn enda. Bestilte den forrige helg. Kjøpte meg ei ny bok, Starter For Ten av David Nicholls. Straks ferdig med en annen bok han har skrevet, One Day. Leser på bussen og i pausene på jobben. Det var jeg, Silje og Marthe som gikk og reket gatelangs i dag. Vi satte oss ned på et sted som heter Ginos for å spise pizza. Silje spiste is. Jeg bestilte pizza med bacon, kylling og soltørka tomat.

Den var ganske smakløs, sett bort fra baconet, men etter å ha fått på litt salt og pepper var den brukbar. Ikke den mest fantastiske pizzaen jeg har spist.

I det siste har jeg blitt mer og mer lei av knivene en finner i kjøkkenskuffene her. Jeg som er vant med skarpe kniver holder ikke ut å skjære med kniver du bokstavlig talt - nesten iallfall - kan sette deg overskrevs på og ri herfra til Dublin uten å bli sår i skyggenes dal. Så jeg kjøpte meg en liten kokkekniv til rundt 800 norske. Må huske på å putte den i kofferten når jeg skal hjem, og ikke i håndbagasjen, ellers kan det bli en sikkerhetskontroll jeg sent vil glemme.

Nå er det ikke lenge til vi skal hjem igjen. Har vært her i fire uker i dag. Ti uker igjen. Ukene går fort, og det er litt synd, men kanskje er følelsen en annen om seks uker når ti uker er unnagjort og det bare er fire uker igjen. Kanskje det føles godt å vite at jeg snart skal hjem. Men det skjer ikke enda.

Uka på jobb!

På mandag startet jeg å jobbe. Det er godt å jobbe og bruke tiden på noe. Jeg jobber nå i Carrigtwohill, som ligger 20 minutter unna Cork med buss. Begynner ti og jobber til syv.

Arbeidet består i å beine ut og pusse kjøtt av lam, svin, små storfe (tror ikke det er kalv), kalkun og kylling. Andre oppgaver følger også med på lasset. Grønnsakskutting, marinade, pakking, oppvask og rengjøring den siste halvannen timen før jeg kan gå for dagen. Noen ekspedering av kunder har det ikke blitt enda fordi jeg må heller lære meg alle de forskjellige navnene på retter og så videre.

Aksenten til irene der omkring er vanskelig, veldig vanskelig å forstå. Må spørre opp igjen flere ganger før jeg forstår hva de sier. Er litt vanskelig å forstå sjefen også, men har begynt å venne meg til det. Dette er en annen grunn til at jeg må vente litt før jeg kan ekspedere kunder.

Sjefen fortalte meg at han skulle ta meg med til et annet lite slakteri hvor de faktisk slakter dyrene. Vi gjør det ikke selv. Vi får inn grovparterte deler før vi utfører finstykkingen. Det meste av svin er ferdig utbeinet. Han ville vise meg prosessen, fra fjøs (eller, til dere som husker, låve) til slakteriet jeg jobber i. Har sett det før i Norge, men kan jo hende de har en annen teknikk i Irland, så jeg gleder meg.

Hvorfor jeg ikke har skrevet navn eller tatt noen bilder av stedet jeg jobber og lagt ut her kommer av at det ikke er ønskelig, verken med positiv eller negativ omtale som kan spores til stedet jeg jobber. Dette kan få negative følger for dem og for meg. Noen bilder skal jeg få til, men da uten noen reklame. For eksempel bilder av hva vi selger her.

Jeg trives godt i arbeid og har tidlig blitt fortalt at jeg jobber for hardt, så da er alt som det skal være.

Skoleslutt, tur til Blarney Castle og Fota WP

Etter to uker med innholdsrike skoledager som var fattige på timer, i forhold til det en tidligere har vært vant til, er det nesten litt synd at ostekaka allerede er oppspist. Smulene er heldigvis igjen. Disse skal utnyttes om jeg ikke har annet å gjøre. Derfor skal jeg sette meg ned med feedbacken og prøve å forbedre meg på språklige svakheter når jeg ikke har annet å gjøre.

Klassen og lærerne har vært supre, og jeg kommer aldri til å glemme disse og de to ukene på Cork English College. Om noen har lyst til å reise til Cork en gang for et kurs i engelsk er CEC virkelig stedet å anbefale. Hyggelige lærere, et klassenivå tilpasset deg og dine ferdigheter og utflukter nesten daglig - bortsett fra helger - om du måtte ønske det.

På torsdag gikk turen til Blarney Castle. Vi var en stor gjeng som tok turen på fritida, utenom skolen, for å se Blarney Castle circa åtte km utenfor byen. Blarney Castle er en turistattraksjon somhar trukket millioner av mennesker opp gjennom årene (circatall viser til 300,000 per år) for å gi den legendariske "Stone of Eloquence" et kyss. Det sies at den som kysser denne steinen aldri vil gå tom for ord. Jeg kysset den ikke, fordi jeg brukte litt vel lang tid på å løpe rundt og ta bilder, samtidig som det var en lang kø ved steinen. Man må legge seg på ryggen over et hull 20 meter over bakken og kysse steinen som innmuret i festningsverket i løse lufta. Mange har dødd i forsøket, men man har i de moderne tider satt opp et gitter for å hindre ulykker, men for noen kan det likevel kreve sin mann - eller kvinne - å henge opp ned for å kysse en stein.

Det var en hyggelig tur med mye moro og mye fotografering. De gode bildene kan jeg laste opp senere når jeg får dem av andre som tok bedre bilder.

Etter skolen på fredag dro vi til Fota Wildlife Park litt utenfor Cork sammen med flere fra skolen og et par lærere derfra som omvisere. Tok mellom fem og ti minutter med tog. Betalte 16 Euro dagen i forveien til skolen for tog og inngang.

Fota Wildlife Park er en dyrepark som er én av to i Europa med sitt unike tilbud. Her går dyrene løst i parken, iallfall noen av dem. Gepardene er bak gjerde. Dyrene som gikk løst var diverse fugler, lemurer, kenguruer og noe jeg ikke husker navnet på. Så ut som en krysning mellom en gnager og et knøttlite rådyr. Klokka fem skulle gepardene mates, men det fikk vi ikke med oss, fordi toget gikk 20 minutter før, men jeg vet at når gepardene skal mates, henger de kjøtt i et tau som henger i en vaier på et stort område i parken. Denne vaieren raser bortover i 65 km/t, noe som vekker jaktinstinket til gepardene. De løper etter, "fanger" kjøttet og spiser seg mette. Ulikt de fleste av oss mennesker, liker geparder nemlig ikke å spise om de ikke må jobbe for den.

I går kveld var vi ute på byen og sjekket livet. Det er et fantastisk uteliv her, som jeg anbefaler alle å oppleve før eller siden. Cork er en by som har blitt rangert som en av topp ti byer i verden å besøke og oppleve. Selv etter pubene hadde stengt var det kanskje et par tusen i gatene og sidegatene som danset til live gatemusikk. Noen kunne spille gitar på ett hjørne, og irsk musikk på ett annet hjørne. Et yrende liv som er verdt å oppleve.

Jobbintervju overstått, begynner mandag

Lørdag var vi ute på byen og tok et par-tre øl. Må jo det når man er i Irland og har puber på hvert eneste hjørne. Vi var mange ute den kvelden. Etterpå ble vi med til noen av spanjolene for å ta en siste drink. Drinken inneholdt rom. Kjente det på smaken, så jeg måtte stå over. Rom er en av mine verste fiender. Det var hyggelig, men var utrolig sliten etterpå. Var hjemme igjen ca. fire på morgenen.

Mandag var det tilbake til skolebenken, og klassa forble den samme, med tre nye, og tre borte som følger av hjemreise. Samme kveld dro vi atter en gang ut igjen sammen med en god del andre studenter og satt på en pub og snakket før vi gikk til en pub for å sjekke ut noe irsk dans. Vi kom litt for sent for den irske dansen, men vi klarte å overtale dem til å spille en time til, så vi fikk privat underholdning.

I går skulle ble vi egentlig invitert med noen andre til et nedlagt fengsel i nærheten. Takket nei pga av vondt i hodet og sliten i kroppen. Slappet av og gikk meg en tur til butikken. Ble i form igjen. Hadde forresten intervjuet i går. Det gikk overraskende fort. Ble heller ikke det stedet jeg egentlig skulle jobbe, så nå må jeg gå til busstasjonen og ta bussen som tar 20 minutter én vei. Må sannsynligvis gå herfra ni om morgenen, kanskje før. Ta bussen. Begynne på jobb klokka ti, jobbe til syv på kvelden, vente på buss sitte på den i 20 minutter hjem igjen. Blir hektiske dager, tror jeg. Vet ikke når jeg er hjemme igjen. Rundt 20, kanskje?

I dag trente jeg igjen. Gjorde det mandag også. Lang vei dit og, men det føles godt å gå. Veldig bra gym.

Cobh - siste stedet Titanic besøkte før ad undas

Da Titanic sank i april 1912 hadde skipet nettopp vært i Cobh (daværende Queenstown) for å slippe av og på passasjerer. I Cobh ligger det et museum som gir informasjon og kunnskap om folkevandringen fra Irland til blant annet USA. En del av ustillingen har blitt viet til Titanic, sammen med blant annet skipet Lusitania. Det var Cobh vi fra Cork English College (heretter CEC) besøkte denne fredagen.

Kvelden før, torsdag, avtalte vi norske en tacokveld hos Anne Marthe og Silje. Det er de som har størst plass i kjøkken og stue, siden de har en femromsleilighet i motsetning til min og Marthes tremannsleilighet. Derfor har de tre sofaer og vi én. Var hyggelig med tacokveld, og det blir vel noen flere samlinger på den måten. Mat og mennesker er en uslåelig kombinasjon.

Fredagen startet med en ny plasseringsprøve. Altså en prøve som skal avgjøre om vi er klare for å flytte over til neste nivå i engelsk eller ei. Jeg scorte 84 %, men er usikker på om dette holder til å hoppe opp. Uansett håper jeg at jeg slipper å hoppe et nivå opp, på grunn av at det kanskje kan bli litt brått. Jeg mener man ikke er ferdig med ett nivå før man er tilnærmet 100 %, og skulle man hoppe før, kan heller det neste nivået bli vanskelig om man har ikke har det grunnleggende mellom to nivåer inne. I tillegg er klassa så hyggelig, selv om tre av klassekameratene reiser hjem i løpet av denne helga. En til Russland og to til Spania. Blir spennende på mandag når vi må sjekke klasselistene før skolen starter. Klassene forandrer seg fra uke til uke på grunn av denne ukentlige plasseringsprøven, og ikke minst på grunn av nye/hjemreiste studenter.

Etter skolen møtte vi opp utenfor inngangsdøra før vi gikk videre til togstasjonen. Turen skulle gå til Cobh. Vi betalte 16 euro per person for tog, selve reisa og museum. Førsteinntrykket mitt av den vesle byen var at det er en koselig by med mye å feste øynene på. Vi gikk opp til St. Colman's Cathedral. Ei diger kirke på toppen som skuer utover byen. Kirka hadde innvendige detaljer jeg aldri har sett før. Noen av detaljene var flere vegger som var hugd ut, og ihogget navn, fødsels- og dødsår. De aller fleste var barn som ikke engang hadde fylt 10 år. Jeg spurte turlederen, og det var ikke uvanlig at folk fikk navnene til barna innhogd i veggen på denne tida. Det kunne skje nå til dags også, men det var veldig sjeldent.

På vei ned igjen fra katedralen så jeg en svart trailer lastet med film og opptaksutstyr, og en kar sittende i en stol mens han skrev med tusj på en sånn tin gdu klapper sammen foran kameraet for å vise scene og opptaksnummer. Lurer på hva som skulle filmes der.

Vi tok en pustepause før vi gikk inn på museumet. Cobh Heritage Centre. Forteller litt om generasjonene i Cobh og utvandringen fra Irland. Fint museum, mye interessant, og noe av det omhandlet Titanic. Jeg visste ikke at Cobh (Queenstown) var det siste stedet Titanic besøkte før forliset, så det var morsomt å få vite!

På fredagskvelden gikk jeg over til Anne Marthe og Silje og så på film. Var egentlig snakk om at vi skulle ut, men det fikk være den kvelden. Vi var slitne hele gjengen, så det var godt å ta en kveld med ro.

Utsikten fra en av de mange broene inn til sentrum i Cork.

Folk som dro over Atlanterhavet levde under karrige kår

Noen av katedralens veggdetaljer - føde- og dødsår.

Skolestart, jazzkveld og spanjoler!

Skolestart ved Cork English College, omvisning i byen. Sosial spansk omgang i kombinasjon med bowling og jazzkveld på en pub var det som markerte starten på denne uka.

Mandag startet vi på skolen, alle sammen. Det første som skjedde der var at vi skulle igjennom en prøve som skulle kartlegge engelskkunnskapene våre, for så å kunne dele oss inn i klasser. Klassetrinnene er rangert som A1, A2, B1, B2, C1 og C2. Finnes også noen pluss-klasser. Tror disse gjelder for de fire første klassene, siden jeg ikke har sett noen C1+ og C2+. Jeg havnet iallfall i B2+. Skal igjennom en ny test på fredag som skal finne ut om jeg kan gå videre til neste "nivå". Slike tester kjøres ukentlig. Hyggelige, morsomme og veldig flinke lærere. Vi får hjemmelekser som sjekkes hver dag. En struktur man manlger mange steder i Norge - leksehøring. Veldig nyttig, siden det får en til å gjøre dem, samtidig er det smart, for leksene er alltid for ens egen del, ikke for lærernes, eller skolens del.

Etter skoletid meldte vi oss på en utflukt som skulle ta oss rundt i Cork ved hjelp av beina.. Hadde allerede rukket å se det aller meste, bortsett fra stedet jeg skal jobbe, så jeg gikk bortom for å se hvordan det så ut. Ble fornøyd med det jeg så!

På tirsdag dro jeg for å finne et sted å trene etter skoletid. Fant meg et sted, men meldte meg ut igjen like fort som jeg meldte meg inn. Bokstavlig talt. Fant meg et annet sted i dag. Tok 28 minutter, med svært rask gange, fra dør til dør. Så da blir det ca. en time å gå noen dager ekstra per uke, i tillegg til all gåingen ellers. Så en får da rørt på seg. Hvor var jeg hen. På tirsdag dro jeg og Anne Marthe for å møte noen spanjoler vi har blitt kjent med. Jeg og Marthe bor sammen med den ene av spanjolene, Carolina. Veldig hyggelig og blid (en liten språklig barriere, men det går. Vi forstår begge det aller meste av det vi hører og leser, men vi sliter litt med å finne ord i praktiske situasjoner). Vi bowlet en serie, som for øvrig kostet 40 norske, eller 5 Euro. Deretter gikk vi alle innover til byen. Vi kom fram til en bar hvor det ble spilt live jazz. Spanjolene koste seg, og jeg synes heller ikke at musikken var så ille. Hadde det veldig bra!

I går lagde jeg pasta med kjøttsaus til oss, før vi, Anne Marthe, Marthe, Silje og jeg, dro ut sammen med fem av spanjolene opp i en park som de kalte "the lake". Der flokket vi oss sammen med flere spanjoler og litt andre nasjonaliteter før vi gikk noen meter til for å se på irsk dans og musikk. Vi prøvde å danse. Det var morsomt, men mye å huske på. Gav oss etter en time, circa. Vi fire norske gikk til en bar og tok oss en øl. Siden det var midt i uka tok jeg bare én Miller og et glass whisky med is. Isen smelta. Whiskyen ble utvannet. Det smakte fælt. Tømte ut og latet som om jeg hadde drukket opp alt (dette får jeg høre så fort de oppdager det her...).

Har skjedd litt i dag også, men det får jeg skrive om neste gang. Blir så mye på en gang. I morgen blir det en tur til Cobh etter skolen. En skoletur, kan du si.

Én dag overlevd - mange igjen!

Ankom i går kveld Cork etter mellomlanding på Heathrow i London. Flyturen gikk bra. Var noe turbulens, men turen gikk fort. Satt ved siden av en professor fra universitetet i Cambridge og en nordmann som lånte meg noe å lese i. Hadde nemlig lagt håndbagasjen min i hylla for VIP-losjen, så fikk ikke lest noe av mitt. Da vi kom til Heathrow hadde vi fem gode timer å slå ihjel før neste fly skulle ta av. En del av tiden gikk med til sikkerhetskontroller. Er ikke løgn det man ser på TV fra flyplassene i England og Australia. Er veldig strengt der!

Vi satte oss ned på en av de mange restaurantene og kjøpte oss lunsj og kaffe. "Vi" er forresten de andre jentene jeg reiser sammen med, Silje, Anne Marthe og Marthe. Deretter gikk vi rundt og kikket i de mange butikkene. Var smådyrt, så droppet å kjøpe noe som helst. Selgerne var innpåslitne og prøvde å overtale oss på best mulig måte.

Da vi ankom Cork( etter en artig flytur der jeg satt mellom to irske damer, som jeg tror var søstre, som ble med meg på å løse et matematisk kryssord i ei irsk avis, dog uten kulepenn, så ble mye hukommelse også) møtte vi kontakten vår i Irland som stuet oss inn i to taxier og sendte oss i retning av byen Cork og der vi skal, eller nå, bor. Vi gjennomgikk litt informasjon om bygget, regler og om hva som skal skje framover. Etter dette gikk vi ut og fant en butikk for å kjøpe noe mat.

Da jeg våknet i dag begynte jeg å pakke ut. Resten av dagen har bestått i mye latskap og halvsoving før vi gikk inn til sentrum for å kjøpe internettkabel. Og mer mat. Må ha mat.

I morgen begynner vi på Cork English College, hvor vi skal tilbringe 40 timer de neste to ukene før jobbingen begynner. Engelsk uttale er for min del veldig rusten, så det trengs å piske den opp litt. Får stadig krøll på tunga når jeg skal snakke med folk ute.

Førsteinntrykket mitt av Cork er at det er en veldig fin by! Menneskene virker hyggelige, men har ikke rukket å få snakke med andre så veldig mye enda, bortsett fra ei spansk jente som jeg og Marthe deler leilighet med. Irland er også et fint land, så mye som jeg har sett hittil. Håper på utflukter senere.

Bildene under viser rommet mitt. 3,5 ganger 3 meter, tipper jeg. Inkludert eget bad på 1/3 av flaten. Opplastingen tok ca. en time... Og dyna er for kort, menmen.

Med mindre enn én uke igjen...

Jeg heter Stian og er en gutt på 20 år fra Brumunddal i Hedmark. Jeg er lærling ved Nortura Rudshøgda som kjøttskjærer, og etter å ha sendt en søknad om å få ta en del av læretida i utlandet var jeg så heldig å få ønsket mitt oppfylt - både fra arbeidsgiver og fra de som har med utplasseringen å gjøre.

Jeg spurte altså om lov til å få ta en del av læretida i utlandet og sendte inn en søknad etter et ja. Deretter ble jeg kalt inn til intervju, og noen dager senere fikk jeg en telefon som bekreftet at jeg var innvilget 14 uker i utlandet. Senere fikk jeg vite at landet jeg kunne dra til var Irland. Jeg ønsket meg helst et engelskspråklig land siden jeg er hørselshemmet og bruker høreapparat både på venste og høyre øre. Lettere å fortsette med engelskspråklig utvikling enn å farte rett til for eksempel Spania og lære spansk på tre uker via språkkurs, for så å bygge videre på dette i praksis de resterende elleve ukene.

Skal sies at jeg var litt usikker på Irland da jeg fikk vite at det ble det landet. Det er som med mennesker du ikke har møtt før. Det er lett å være dømmende på forhånd, ofte på grunn av mangelkunnskap. Det var dette som gjaldt meg og Irland, men etter grundige undersøkelser på nettet fant jeg ut at Irland virket som et veldig interessant land å reise til. Historien og kulturen som tilhører landet er noe av det jeg gleder meg til.

De to første ukene skal jeg på språkkurs hvor det undervises i engelsk. De siste tolv ukene skal jeg arbeide på et lite slakteri i sentrum av byen Cork, som er Irlands nest største by etter hovedstaden Dublin. Circatall viser til 500 000 innbyggere i området Cork, hvorav ca. 130 000 befinner seg i selve byen.

Med mindre enn én uke igjen til flyet går fra Gardemoen begynner det å merkes på kroppen og følelsene for dette er. Begynner å bli hektisk. Forberedelsene er mange. Jeg skal bokstavelig talt bo og jobbe i utlandet i tre og en halv måned. Det blir ingen ferie, akkurat, selv om det kan virke sånn.

Hvor ofte jeg kommer til å skrive her varierer ut ifra hvor mye jeg har å skrive om. Jeg skriver her for å kunne dokumentere oppholdet mitt for at de hjemme skal kunne følge med. Hovedsaklig arbeidsgiveren min og Internasjonalt Servicekontor, men også for at jeg kan dra nytte av bloggen seinere.

Flyet går lørdag 27. august. Mellomlander i London og bytter fly før reisen går videre til Cork.

Neste gang jeg skriver har jeg sannsynligvis inntatt Irland og Cork som en ekte viking.

Jeg gleder meg!